Hva skjedde?!

Hun gikk ut fra det rommet hun hadde vært i, i gangen kunne hun se andre som bare lå der som noen slakt på ett slakteri. Imens hun gikk tenkte hun, hva ha skjedd? Hva hadde hun gjort i løpet av natten?? Det var ingen bråk lengre, det var blitt stilt. Ingen høy musikk ingen som kastet noe i veggene, ingen som snakket. Hva var det hun hadde gjort?? Spørsmålene dundret gjennom hodet på henne. Hva kom foreldrene til å si? Da hun endelig hadde ”klatret” over alle de som lå der, og kommet seg ut, så slo den varme sommer morgenen henne i ansiktet. Hun hadde ett stykke å gå, var ingen som var våken nå. Ingen som kunne kjøre henne. Hun ville ikke at noen skulle komme å hente henne uansett, hun ville gå. Selv om det var nokså varmt ute, så frøs hun. Hun gikk i gjennom parken, der kunne hun skimte noen. Hun fortsatte å gå, nå veldig fort, hjertet hamret veldig. Hun begynte å huske., Her hadde hun vært før. Selvfølgelig hadde hun det, hun hadde vært der mange ganger med familien, men hun var der i natt. Ja det måtte hun ha vært.Blikk fra natten slo henne i ansiktet. Ting som hadde skjedd i parken, hun kunne enda ikke se eller huske hvem hun var sammen med, alle ansikter var så uklare. Men hun kunne huske lukten, lukten av røyk, en merkelig røyk.Hun satte seg ned på en benk i parken, hun måtte hvile litt. Hun hadde den dundrende hodepine. Det var ingen der uansett, ingen som hun så i allelfall.Hun åpnet sekken sin for får å finne frem mobiltelefonen, var det noen som hadde ringt? Nei, ingen ubesvarte anrop. Merkelig hun var ikke savnet. Hun trodde hun hadde de overbeskyttede foreldrene, hun sjekket telefonen igjen, men nei ingen ubesvarte anrop.. Hun var ikke savnet. Hun reiste seg for å gå, nå var hun nesten ute av parken. Hun fortsatte ved siden av hovedveien, nå var det kommet biler på veien. Mennesker som skulle på jobb, noen levde for makt og penger tenkte hun med seg selv. Hun fikk mange merkelig blikk der hun gikk, i alle fall det slik hun følte det. Hun var fortapt, en liten jente i en stor by. Hun gikk inn i en annen vei, bort fra hovedveien. Hun ville bort fra blikkene. Denne veien var også en snarvei. Hun stoppet opp, og så seg rundt. Det huset, det grønne huset, det var noe kjent med det. Hun lukket øynene i håp om å huske noe, men nei. Ingen ting. Hun nærmet seg huset, bare for å se, i håp at hun kunne huske hva som hadde skjedd. Hun åpnet porten gikk inn i hagen, der så hun noe som skimte på bakken. Hun gikk nærmere, og oppdaget med en redsel at det var armbåndet hennes som hun hadde fått fra bestemoren sin. Da hun tok i det, var det akkurat som hun fikk en forvarsel. Hun så en gutt, egentlig flere personer, men denne gutten holdt rundt armbåndet. Med den andre handen gav han henne en rød kopp, i denne koppen var den en brus lignende væske. Nå kunne hun også høre stemmer, som ropte navnet hennes. ”kom igjen Amanda, kom igjen Amanda”. Redselen skrek i henne. Klatret opp på altanen, og så inn i vinduet. Hun så veldig mye rot, men det var alt som var der.. Hun bestemte seg for å gå videre, men for hvert skritt hun gikk, følte hun redselen inni henne vokse. Nå ville hun bare bort i fra alt. Alle blikkene hun så, alle tankene, hele livet. Med ett kunne hun komme på det som moren hadde sagt. ”Det er garantert noen som har det verre en deg, og selv om det føles jævlig nå, så kan jeg garantere deg at det er verre å være død.” Hun følte seg så ensom det nyttet ikke hva moren hadde sagt. Blikkene, stemmene kom oftere nå. Men hun kunne ikke enda se hvem det var. Dette gjorde henne mer frustrert, lei seg og oppgitt. Kroppen hennes føltes som dørmatte, som alle har tørket føttene på. Hun rundet veien og kom inn i sin egen gate. Nå var det bare 67 hus og gå forbi til hun kom til sitt eget, nummer 68. Nå var klokken godt over 9 og det var mange som hadde kommet seg opp og ut. Det var mange kjente å se og mange som sa hei ,men hun reagerte ikke at noen snakket til henne og bare gikk videre. . Hun skulle kjent seg trygg her, det var jo tross alt hennes eget nabolag. Dermed fikk hun enda flere blikk. Hun så på hus nummer 22. Der bodde den mest søte, og mest omtenksomme gutten i området. Hun hadde vært forelsket i han veldig lenge. Utenfor stod foreldrene hans. De hadde tårer i øynene. De sprang opp til Amanda, og spurte han om de hadde sett gutten deres, men det hadde hun ikke. I alle fall var det, det hun trodde. Etter som hun gikk videre flokket det seg flere rundt henne. Til slutt var det så tett av mennesker at hun fikk ikke puste. ”hjelp meg, hjelp meg ” ropte hun men til ingen nytte. Hun brå våknet, tårene rann fra ansiktet hennes. ”Amanda nå er mat” hørte hun det ropte nedenfra . Hadde alt bare vært en drøm ?? Hun satte seg opp i fra sengen. Hun rotet ned i sekken sin, for å finne mobilen sin, men i stedet for å trekke opp en, trakk hun opp to. Hun slapp den i golvet og begynte å skrike…. Forts følger.. Skrevet av Janne Mari Nilssen