Mitt liv på en busstur..
Student, sier jeg. Selvfølgelig er jeg student, det ser man bare på den store sekken jeg har med meg. Jeg gir den nokså magre bussmannen plastikk kortet mitt. Ser på lappen, 37 kroner. Jaja, tenkte jeg. Noen må jo ha mat på bordet i dag også.
Legger pengeboken i sekken, som forresten tar større plass enn ett sete.
Finner frem den hvite ledningen til musikkspilleren min. Den har selvfølgelig klart å lage en stor krøll på seg. Typisk altså.. Når jeg da endelig har klart og fått den bort, har vi alt kjørt forbi første stoppeplass, og fortsetter forbi kirkegården. Jeg syns det er rart at det heter kirkegård, når det ikke ligger noen kirke der..
Jaja.. uansett, der står det en eldre mann over en grav, han virker ganske så trist, men noen må jo passe på de døde også. Har alltid vært den som tror på gjenferd og slike ting. Syns sånne ting er utrolig fasinerende. Nei, nå hoppet jeg bort fra historien. Siter fremst jeg, så har STOR utsikt. Nå har det plutselig begynt å regne. Og her sitter jeg bare med genseren på.
Alle ser ut som de er i sine egne tanker, selv den magre bussmannen. Får bare håpe han tenker på at han skal kjøre fint, og ikke kjører ut av veien. Jeg har ofte lurt på hva som kommer til å skje da. Uff, så rar jeg er! Nå er vi faktisk snart halvveis, eller egentlig så er vi over halvveis, og noen mil med landskap er lagt bak oss. Helt utrolig!
Vi har da som sagt kjørt noen mil på den lange mørke vei, for første gang på en halvtime, møter vi sterke lyskastere. På venstre side av meg, kjører vi forbi barne og ungdomskolen. Lengre bort kan jeg se Videregående.
Vi kjører forbi fergeleiet, der sparte vi to minutter! Jippi… dette går unna! Snart att med flyplassen, det var lite aktivitet der. Men når vi kommer lengre bort, ser jeg ett svart eller grønt helikopter, jeg kan ikke akkurat si hvordan farge det er det er mørkt ute. Det første jeg tenker på er krig! Aner egentlig ikke hvorfor, det bare dukket opp i tankene mine. Vell, nå er vi snart hjemme og alle historier har en ende.
”Bliiiinng”, der var det min tur, til å gå av bussen. Har ett stykke å gå… Men, det er en annen historie.
Student, sier jeg. Selvfølgelig er jeg student, det ser man bare på den store sekken jeg har med meg. Jeg gir den nokså magre bussmannen plastikk kortet mitt. Ser på lappen, 37 kroner. Jaja, tenkte jeg. Noen må jo ha mat på bordet i dag også.
Legger pengeboken i sekken, som forresten tar større plass enn ett sete.
Finner frem den hvite ledningen til musikkspilleren min. Den har selvfølgelig klart å lage en stor krøll på seg. Typisk altså.. Når jeg da endelig har klart og fått den bort, har vi alt kjørt forbi første stoppeplass, og fortsetter forbi kirkegården. Jeg syns det er rart at det heter kirkegård, når det ikke ligger noen kirke der..
Jaja.. uansett, der står det en eldre mann over en grav, han virker ganske så trist, men noen må jo passe på de døde også. Har alltid vært den som tror på gjenferd og slike ting. Syns sånne ting er utrolig fasinerende. Nei, nå hoppet jeg bort fra historien. Siter fremst jeg, så har STOR utsikt. Nå har det plutselig begynt å regne. Og her sitter jeg bare med genseren på.
Alle ser ut som de er i sine egne tanker, selv den magre bussmannen. Får bare håpe han tenker på at han skal kjøre fint, og ikke kjører ut av veien. Jeg har ofte lurt på hva som kommer til å skje da. Uff, så rar jeg er! Nå er vi faktisk snart halvveis, eller egentlig så er vi over halvveis, og noen mil med landskap er lagt bak oss. Helt utrolig!
Vi har da som sagt kjørt noen mil på den lange mørke vei, for første gang på en halvtime, møter vi sterke lyskastere. På venstre side av meg, kjører vi forbi barne og ungdomskolen. Lengre bort kan jeg se Videregående.
Vi kjører forbi fergeleiet, der sparte vi to minutter! Jippi… dette går unna! Snart att med flyplassen, det var lite aktivitet der. Men når vi kommer lengre bort, ser jeg ett svart eller grønt helikopter, jeg kan ikke akkurat si hvordan farge det er det er mørkt ute. Det første jeg tenker på er krig! Aner egentlig ikke hvorfor, det bare dukket opp i tankene mine. Vell, nå er vi snart hjemme og alle historier har en ende.
”Bliiiinng”, der var det min tur, til å gå av bussen. Har ett stykke å gå… Men, det er en annen historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar